Cystinylaminopeptidas
Aminopeptidaser
Leucylaminopeptidas
Glutamylaminopeptidas
CD13-antigener
Methionyl Aminopeptidases
Dipeptidyl-Peptidases and Tripeptidyl-Peptidases
Pyroglutamyl-peptidas I
Substratspecificitet
Mikrovilli
Aminosyrasekvens
Dipeptidyl Peptidase 4
Proteashämmare
Cystinylaminopeptidase, också känt som cerebrin, är ett enzym som bryter ner peptider (små proteiner) i kroppen. Det specificerar sig för peptider med en cystein aminosyra i deras N-terminala ände och bryter av den första aminosyran från peptiden.
Detta enzym spelar en viktig roll i regleringen av neuropeptidernas nivåer i centrala nervsystemet (hjärna och ryggmärgen) och har visat sig ha ett samband med olika neurologiska tillstånd, såsom Alzheimers sjukdom och Parkinsonism.
Aminopeptidaser är en grupp enzymer som katalyserar borttagning av aminosyror från peptidbindningar vid den aminoterminala änden av peptider och proteiner. De hjälper till att bryta ned dessa molekyler i mindre delar, vilket underlättar deras absorption och användning i kroppen. Aminopeptidaser finns i många olika typer, var och en med specifika egenskaper och funktioner. De kan påträffas i olika delar av kroppen, inklusive i blodet, levern, njurarna och tarmarna.
Leucylaminopeptidase (LAP) er ein peptidase, som spesielt klår aminovsideendene av peptider som har leucin eller methionin som deres sidekjedeførste aminosyre. Dette enzym er funn i mange forskjellige typer av celler og er involvert i proteolyse, som er nedbrytningen av proteiner til mindre peptider og enkelt aminosyrer. LAP hører til serine-peptidas-familien og har en aktiv side som inneholder serin. Dette enzym spiller også en viktig rolle i immunsystemet ved å bryte ned peptider fra utenlandske proteiner, slik at de kan presenteres for T-celler for å oppdage eventuelle infeksjoner eller krankheter.
Glutamylaminopeptidase (GAP) er ein forekommende endopeptidase, eller enzym som bryter ned protein til mindre peptider, i kroppens lever, hjerne og nyre. GAP spesifikt klipper av aminosyren glutaminsyre fra begynnelsen av peptider. Dette er viktig for reguleringen av forskjellige fysiologiske funksjoner, inkludert neurotransmission i hjernen og nedbryting av proteiner i leveren.
I medisinsk sammenheng kan forstyrrelser i GAP-aktivitet være forbundet med forskjellige sykdommer, som eksempelvis Leigh syndrom, en arvelig neurologisk tilstand, og leverskade.
CD13, også kjent som aminopeptidase N, er ein membranbundet enzym som forekommer på flere slags celler, inkludert hvite blodceller (leukositene) som neutrofilar, monocytter og lymfositene. CD13 spiller en viktig rolle i reguleringen av immunrespons og kan også være involvert i tumørutvikling og prosessane som relaterer seg til infeksjoner.
CD13-antigenet er egentlig det samme som CD13-proteinet, men betegnelsen "antigen" brukes ofte for å referere til strukturen på proteinet som kan bli identifisert av antistoff (antikrop). CD13-antigener er et viktig mål for diagnostiske test og terapi i medisinsk praksis.
Methionyl aminopeptidases (MAPs) är en typ av enzym som finns i både prokaryota och eukaryota celler. De spelar en viktig roll i proteinbearbetning genom att klippa bort metioninrester från proteinkedjans N-terminus efter att translationen har skett. Detta kallas också för N-terminal demetionylation.
MAPs finns i två isoformer, MAP1 och MAP2, som har olika substratspecificitet och regleras på olika sätt. MAP1 är vanligtvis aktivt under normala cellförhållanden medan MAP2 aktiveras under stressförhållanden eller vid vissa sjukdomszustånd.
MAPs har visat sig ha en potential som terapeutiskt mål i olika patologiska tillstånd, såsom cancer och neurodegenerativa sjukdomar.
Dipeptidyl-peptidases (DPPs) and tripeptidyl-peptidases (TPPs) are two types of enzymes that belong to the class of serine proteases. They play a crucial role in the breakdown and regulation of various peptides within the body.
Dipeptidyl-peptidases (DPPs) are enzymes that cleave dipeptides from the N-terminus of polypeptides, provided that the penultimate residue is proline or alanine. The most well-known DPPs include DPP-4, DPP-8, and DPP-9. DPP-4, also known as CD26, is a widely expressed membrane-bound protein with various functions, including immune regulation, cell adhesion, and peptide degradation. Inhibitors of DPP-4 are used clinically to treat type 2 diabetes by increasing the levels of active incretin hormones, such as glucagon-like peptide-1 (GLP-1) and gastric inhibitory polypeptide (GIP), which promote insulin secretion and suppress glucagon release.
Tripeptidyl-peptidases (TPPs) are enzymes that cleave tripeptides from the N-terminus of polypeptides, with a preference for those starting with hydrophobic residues. The most prominent TPP is TPP-II, which is found in various tissues and plays a role in protein degradation and turnover.
Both DPPs and TPPs contribute to the regulation of various physiological processes, including digestion, immune response, and metabolism. Their dysregulation has been implicated in several diseases, such as diabetes, neurodegenerative disorders, and cancer, making them potential targets for therapeutic intervention.
Pyroglutamyl-peptidase I, även känt som glutamyldipeptidase eller aminopeptidase N, är ett enzym som finns hos människor och andra djur. Det återfinns huvudsakligen i cytoplasman av celler och är involverat i nedbrytningen av peptider (korta proteinfragment) genom att avlägsna pyroglutaminsyra-residyn från peptidens N-terminal. Detta enzym spelar en viktig roll i proteolys, neuropeptidreglering och immunförsvaret.
Substratspecificitet betegner i farmakologi og enzyms biokemi, hvilken type af substrat (den molekyle, der binder til enzymet) et specifikt enzym er i stand til at binde sig til og katalyse en reaktion med. Enzymer er biologiske katalysatorer, der accelererer kemiske reaktioner inden for levende organismer, og hver enzym har typisk en specifik substratspecificitet, der bestemmer, hvilken type af molekyler, den kan arbejde på.
Substratspecificiteten for et enzym kan være meget snæver, så det kun kan binde sig til én specifik molekyletype, eller den kan være bredere, så det kan binde sig til flere relaterede molekyler. Substratspecificiteten af et enzym kan blive fastlagt ved at undersøge, hvilke substrater det kan binde sig til og katalysere en reaktion med under specifikke betingelser.
Det er vigtigt at notere, at substratspecificiteten for et enzym ikke altid er absolut. I nogle tilfælde kan et enzym have en vis grad af fleksibilitet og være i stand til at binde sig til og katalysere reaktioner med substrater, der ikke er helt identiske med dets normale substrat. Dette kaldes undertiden for "promiskuitet" eller "krydsreaktivitet".
Mikrovilli är små, fingerliknande utskott som sticker ut från ytan på cellernas apikala membran (den del av cellmembranet som är vänd mot lumen eller det inre av en organism). De förekommer hos flera olika djurceller, men de är särskilt vanliga hos epitelceller i tarmen, där de bildar ett strukturellt och funktionellt komplex som kallas för tarmtunntarmen eller brushborder.
Mikrovilli ökar cellernas yta och underlättar på så sätt näringsupptaget från lumen till blodomloppet. De innehåller också en uppsättning proteiner, bland annat aktinfilament och myosin, som hjälper till att transportera näringsmolekyler genom cellmembranet. Mikrovilli är mycket viktiga för att underhålla homeostasen i kroppen genom att hjälpa till med näringsabsorption och elektrolytbalans.
En aminosyrasekvens är en rad av sammanfogade aminosyror som bildar ett protein. Varje protein har sin unika aminosyrasekvens, som bestäms av genetisk information i DNA-molekylen. Den genetiska koden specificerar exakt vilka aminosyror som ska ingå i sekvensen och i vilken ordning de ska vara placerade.
Aminosyrorna i en sekvens är sammanbundna med peptidbindningar, vilket bildar en polymer som kallas ett peptid. När antalet aminosyror i en peptid överstiger cirka 50-100 talar man istället om ett protein.
Aminosyrasekvensen innehåller information om proteinet och dess funktion, eftersom den bestämmer proteins tertiärstruktur (hur aminosyrorna är hopfogade i rymden) och kvartärstruktur (hur olika peptidkedjor är sammansatta till ett komplext protein). Dessa strukturer påverkar proteinet funktion, eftersom de avgör hur proteinet interagerar med andra molekyler i cellen.
Leucin är en essentiell aminosyra, vilket betyder att den måste tillföras kroppen genom kostintag eftersom den inte kan syntetiseras själv. Leucin är en av de tre grenade aminosyrorna och spelar en viktig roll i proteiners syntes och nedbrytning, samt i regleringen av cellväxthormonet insulin. Det finns också vissa bevis som tyder på att leucin kan ha en positiv effekt på muskelproteinsyntesen efter träning.
Dipeptidyl Peptidase 4 (DPP-4) er ein enzym som spjeller ned verdien av et antal peptider, inkludert hormonet glucagon-like peptide-1 (GLP-1) og gastric inhibitory polypeptide (GIP). Disse hormonene hjelper til å regulere blodsukkeret ved å stimulere insulinutsikten og hindre utsikten til glukagon etter en måltid. Dermed har DPP-4 en viktig rolle i reguleringen av blodsukkernivået etter spisning. Inhibitorer av DPP-4 brukes som en type av behandling for type 2-diabetes for å forlengre halveringstiden og forbedre vernien av GLP-1 og GIP, deretter hjelper dette til å kontrollere blodsukkernivået.
En proteasomhämmare är ett läkemedel som hämmar funktionen hos proteasomen, ett proteincomplex som bryter ner andra proteiner inuti celler. Proteasomer spelar en viktig roll i cellens proteinska homeostas, det vill säga balansen mellan syntes och nedbrytning av proteiner. Genom att hämma proteasomernas funktion kan man påverka nedbrytningen av proteiner som är involverade i cellcykeln och celldelningen, vilket gör att proteasomhämmare används som en typ av cancerläkemedel. Proteasomhämmare används bland annat vid behandling av multipelt myelom, mantlecellslymfom och andra typer av cancer. Exempel på godkända proteasomhämmare är bortezomib (Velcade), carfilzomib (Kyprolis) och ixazomib (Ninlaro).
Molekylsekvensdata (molecular sequencing data) refererer til de resultater som bliver genereret når man secvenserer DNA, RNA eller proteiner i molekylærbiologien. Det innebærer typisk en række af nukleotider (i DNA- og RNA-sekvensering) eller aminosyrer (i proteinsekvensering), der repræsenterer den specifikke sekvens af gener, genetiske varianter eller andre molekyler i et biologisk prøve.
DNA-sekvensdata kan f.eks. anvendes til at identificere genetiske varianter, undersøge evolutionæ forhold og designe PCR-primerer. RNA-sekvensdata kan bruges til at studere genudtryk, splicevarianter og andre transkriptionelle reguleringsmekanismer. Proteinsekvensdata er vigtige for at forstå proteinstruktur, funktion og interaktioner.
Molekylsekvensdata kan genereres ved hjælp af forskellige metoder, herunder Sanger-sekvensering, pyrosekvensering (454), ion torrent-teknikker, single molecule real-time (SMRT) sekvensering og nanopore-sekvensering. Hver metode har sine styrker og svagheder, og valget af metode afhænger ofte af forskningens specifikke behov og ønskede udbytte.